Forprosjektet (øyetelefonen)

Innledning

Som alle andre i samfunnet mottar blinde og sterkt svaksynte mennesker post og andre trykksaker. For å få tilgang til dette materiellet benyttes lesehjelp og/eller datateknologi. Fremdeles medfører imidlertid det å være synshemmet et stort informasjonshandikap. Behovet for "et menneskelig øye" er stort, både i forbindelse med lesing, bildetolking og mange dagligdagse gjøremål.

For mange synshemmede er det vanskelig å skaffe lesehjelp. Blinde og svaksynte kan normalt få inntil 30 timer lønnet lesehjelp pr. måned. Noen benytter venner og familie, men dette er naturligvis ikke mulig for alle. Det vil for mange heller ikke være ønskelig at venner og familie får tilgang til alle private dokumenter og aktiviteter.

Optisk tegngjenkjenning kan benyttes for å oversette papirbaserte dokumenter til elektronisk tekst. Denne teknologien har blitt vesentlig forbedret de siste årene. Likevel er begrensningene store mht. hvilke dokumenter som kan skannes. Det er videre svært tidkrevende å lese dokumenter vha. optisk tegngjenkjenning, og det kreves nokså god kompetanse om bruk av datamaskin og tekniske hjelpemidler.

I tillegg til lesing av tekst kan sterkt synshemmede ha behov for et menneskelig øye til ulike gjøremål, f.eks:

  • Sjekke om klesplagg passer sammen
  • Tolke bilder, både fagstoff og andre bilder
  • Få hjelp til å sjekke om små barn har utslett hvis de er syke
  • Sjekke om sminken ser OK ut
  • osv. osv.

Andre funksjonshemmede kan også ha nytte av et menneskelig øye, særlig i forhold til lesing av tekst: bevegelseshemmede, psykisk utviklingshemmede og dyslektikere. For alle gruppene vil det være vanskelig å skaffe seg lesehjelp. En mulig løsning på dette problemet kan være å benytte bildetelefoni. Mennesker med behov for lesehjelp eller et menneskelig øye kan ringe opp en sentral. En sentral vil kunne gi funksjonshemmede en helt annen fleksibilitet enn tradisjonell lesehjelp, dvs. at brukerne kan få hjelp når det trengs - ikke når det lar seg gjøre å få en avtale med lesehjelpen. Bildetelefoni kan evt. også brukes mellom enkeltpersoner, synshemmet/lesehjelp, der geografisk avstand er problemet i forhold til hjelpen.

Vår vurdering tyder på at bildetelefoni er en svært lovende teknologi i forhold til mennesker som har behov for lesehjelp og annen seende assistanse. Hovedutfordringen er å utvikle funksjonelle løsninger, dvs. systemer som er enkle å håndtere for brukerne. I denne sammenheng vil brukerne representere en svært uensartet gruppe, med helt ulike forutsetninger og behov. Drift og finansiering av en sentralisert tjeneste må også på plass.

I et forprosjekt ønsker vi å kartlegge standardteknologi, teste mulige løsninger og skissere hva som må utvikles av program- og/eller maskinvare. Videre vil det være viktig å etablere et realistisk alternativ for finansiering og organisering av en sentralisert lesehjelp-tjeneste.

Det er viktig i dette prosjektet at bildetelefonen skal brukes som et bindeledd/kommunikasjonskanal til et menneskelig øye. Systemet har derfor fått navnet øyetelefonen. Begrepet øyetelefonen refererer her til et helt system, inkl. både sender og mottakersiden.

Mål

Forprosjektets hovedmål er å finne ut om bildetelefoni kan brukes som kommunikasjonsløsning for å gi synshemmede og andre tilgang til et menneskelig øye. Videre vil det være viktig å etablere et realistisk alternativ for finansiering og organisering av en sentralisert lesehjelp-tjeneste.

Følgende hovedaktiviteter vil inngå:

  1. Kartlegge standardteknologi
  2. Behovsanalyse
  3. Sette sammen utstyrspakker for brukertesting
  4. Teste systemet, både brukt i forbindelse med lesing av tekst og til andre gjøremål der et menneskelig øye trengs
  5. Skissere nødvendige forbedringer, fou-aktiviteter som må til før bildetelefonen kan fungere som et hensiktsmessig hjelpemiddel for brukere med ulike forutsetninger og behov
  6. Vurdere ulike organisatoriske modeller for et varig og sentralisert tilbud om en lesehjelp-tjeneste
  7. Definere et hovedprosjekt, dersom behovsanalyse og brukertesting viser at øyetelefonen kan brukes som et hensiktsmessig hjelpemiddel.

Behovet for det menneskelige øyet

Teknologi kan i noen tilfeller brukes til å kompensere for manglende synssans. Optisk tegngjenkjenning kan eksempelvis benyttes for å oversette enkle papirdokumenter til maskinlesbar tekst. Datatekniske hjelpemidler (leselist, kunstig tale og skjermforstørrer) gir blinde og svaksynte tilgang til ordinære PCer. Disse hjelpemidlene gjør det derfor mulig, både å styre programvaren for optisk tegngjenkjenning og å lese elektroniske dokumenter. Mange dokumenter kan også sendes vha. elektronisk post eller lastes ned fra internett. Forutsetningen for at blinde og svaksynte mennesker skal kunne utnytte disse mulighetene er høy teknologimestring - det kreves langt mer av en blind PC-bruker enn en person med godt syn.

Enklere tekniske hjelpemidler som fargeindikator og ulike enheter med innebygget tale brukes også av sterkt synshemmede.

Med dagens hjelpemidler og den teknologiske utviklingen kan man stille spørsmålet: Hva er behovet for det menneskelige øyet i framtiden? Synssansen sies å formidle nærmere 80% av våre sanseinntrykk. Kan disse sanseinntrykkene formidles på en fornuftig måte til blinde vha. teknologi og alternative kommunikasjonskanaler en gang i framtiden? Naturligvis kan ikke spørsmålene besvares her, men behovet for det menneskelige øyet er stort i dag, og vil etter all sannsynlighet også være det i framtiden.

I dette kapitlet har vi forsøkt å si noe om behovet for det menneskelige øyet. Først illustreres dette ved at vi følger Ole gjennom en "vanlig" dag. Deretter diskuteres behovet for lesehjelp og "annen synshjelp" i egne avsnitt.

Ole's tirsdag

Det er tirsdag morgen. Ole er i ferd med å vokne, han strekker seg og slår opp øynene. Det som er merkelig er at han ikke ser noe. "Jeg hørte jo vekkeklokka", sier han. "Muligens har jeg satt den på feil alarm", men uansett skulle jeg jo ha sett gatelyset utenfor. "Ja, ja, da har jeg vel blitt blind, da" tenker han. Ole henger seg sjelden opp i detaljer, så han bestemmer seg for å gå videre og gjøre det han pleier.

Vanligvis tar Ole en kjapp dusj før morgenkaffen. Han kommer seg på badet, river riktignok ned en blomstervase og trokker på noe det knaser i. På vei inn i dusjen skaller han i et overskap og får seg en kledelig, stor kul midt i panna. Vannet skrus på, han tar en sjampoflaske og begynner å vaske håret. Merkelig nok skummer ikke sjampoen. Ved å bruke nesa skjønner Ole at han har tatt feil flaske, antakelig er det en body lotion. Det står en hel haug med ganske like flasker på hylla. Ole får klinet ut kremen av håret og dropper hårvasken.

Etter dusjen skal klærne på, men de ligger slengt rundt om kring. Det tar tid, massevis av tid, å finne dem, men til slutt har han funnet rent unnertøy, genser og bukse. Om klærne passer sammen aner han ikke, de passer i alle fall på kroppen.

Så var det kaffen, da! Ole er nesten fristet til å droppe den, men det smaker jo så godt på morgenkvisten. Han roter seg bort på veien til kjøkkenet, havner helt ute i vindfanget før han skjønner hvor han er. Etter hvert begynner Ole å bli litt utolmodig. "Ganske upraktisk å ikke se", sier han. Kjøkkenet lokaliseres etter hvert, og trakteren står klar fra kvelden før. På trakteren er det to knapper, og i farten husker ikke Ole hvilken man skal trykke på. Han trykker inn begge to, og det hørtes ut til å fungere, vannet begynner i alle fall å renne ned i kanna. Etter hvert er drikken klar til innhalering. Ole tar kanna, en kopp og tusler mot kjøkkenbordet. Litt skumping gjør at det blir en del søl på veien, men til slutt sitter han trygdt på godstolen ved radioen. "Hvordan skal jeg vite at jeg ikke heller koppen for full?" Ole er smart, så han stapper fingern i koppen og heller på. "Au!", sier han da den glodvarme kaffen treffer fingern, og han trekker den lynraskt opp av koppen.

Det er bare 10 min. å gå til jobben, men selv Ole skjønner at det kan by på enkelte problemer å bevege seg i byen akkurat nå. Han bestemmer seg for å bestille en taxi. Før han kommer fram til telefonen ringer den. "Flaks", sier Ole. Mye enklere å finne apparatet når det piper. "Hei, er det hos Ole?" "Ja, det er meg." "Arvid her, kommer du ikke på jobb i dag?" "Jo, hvor mye er klokka", spør Ole. "Snart halv tolv!" "Oy, da har jeg brukt litt lengre tid enn vanlig, jeg har blitt blind, skjønner du!" "Ha, ha, du har vel heller vært på byen i går kveld, tenker jeg!" "Nei, det er tilfelle, men jeg bestiller en taxi" Det gjør Ole, men han må prøve noen ganger før han får slått nummeret riktig.

Taxi-sjåføren skjønner etter en stund at det er Ole som skal ha bilen. Sjåføren er en snill mann, så han følger Ole helt til kontoret. Der ligger det masse papir og venter på gjennomsyn. Ingen har tid til å lese det akkurat i dag. "OK, så får det vente, da", tenker Ole, men nå begynner han virkelig å skjønne hvor upraktisk dagliglivet kommer til å bli. Arvid kommer innom kontoret. "Så artig du har kledd deg!" "Ser ikke akkurat ut som de klærne er kjøpt for å brukes sammen, og så har du jo to forskjellige sko, en brun og en svart." Det hadde ikke Ole tenkt på, han hadde to like par sko i forskjellig farge. "Jeg tror jeg stikker, trenger visst å få fikset noen praktiske problemer", sier Ole.

Det går slag i slag utover dagen. Kvelden kommer, etter at Ole har måttet gi opp å lese bruksanvisningen på suppeposen, få handlet i butikken, lest programoversikten på tekst-TV og mye, mye mer. Ole legger seg, mer sliten enn vanlig, og med mye mindre gjort.

Det er naturligvis ikke de fleste forundt å ha et pågangsmot som Ole. Hensikten med historien over er heller ikke å gi et realistisk bilde av en blinds hverdag, men å illustrere at "det menneskelige øye" brukes til langt mer enn lesing av tekst. Noe kan gjøres på alternative måter, noe vil rett og slett en blind ikke kunne gjøre og noe må en blind ha hjelp til.

Lesehjelp

Blinde kan få inntil 30 timer med lesehjelp hver måned. Dette er et godt tilbud, men problemet er å få egnede personer til å ta på seg slike oppgaver. Lønnen er lav, dersom lesehjelpen ikke er ansatt i samme bedrift (da får arbeidsgiver kompensert ordinær lønn). Tiden er nok likevel hovedproblemet for mange potensielle lesehjelper. Det er vanskelig å sette av 30 timer pr. måned.

Noen blinde kan ha god hjelp av optisk tegngjenkjenning. Denne teknologien har imidlertid store begrensninger mht. hva slags materiale som kan oversettes til elektronisk tekst. Som en tommelfingerregel kan man si at hvite ark med god skrift og lite bilder fungerer OK. Hvis tekst står over bilder, layouten er for komplisert eller trykken er dårlig blir resultatet av skanningen lite anvendelig. Et annet betydelig problem er at skanning og optisk tegngjenkjenning tar tid, ofte masse tid. I en del tilfeller skal også materiellet fylles ut med underskrift e. l., og da er tegngjenkjenning ikke tilstrekkelig. Dette gjelder for eksempel regninger, spørreskjemaer, bestillinger på postordre osv.

De fleste blinde foretrekker en menneskelig lesehjelp, dersom de kan finne en ordning som fungerer. Problemet med å finne folk er nevnt over. Ordninger med enkeltpersoner vil kreve at man avtaler tidspunkt, noe som er mindre fleksibelt enn det man kunne ønske seg. Er lesehjelpen syk, på ferie eller opptatt i en periode kan det gå lang tid mellom hver gang en blind får hjelp.

Et problem noen føler på med personlige lesehjelper er at de får stor innsikt i en persons privatliv. En sentralisert lesehjelpordning vha. øyetelefonen vil redusere slike ulemper. Sentraliserte ordninger bør derfor etableres som et alternativ til personlig lesehjelp. Dette vil langt på vei også kunne sikre en fleksibel tjeneste. Funksjonshemmede kan få lesehjelp når de trenger det, uten å avtale tid på forhånd.

Annen synshjelp

Eksemplet med Ole viser at synshemmede også kan ha behov for seende hjelp til andre oppgaver enn lesing av tekst. Øyetelefonen kan sannsynligvis brukes som hjelpemiddel til mange slike oppgaver. Nøyaktig hvilke vil måtte kartlegges i prosjektets behovsanalyse. Noen eksempler:

  • Sjekke om klær passer sammen
  • Se om klesvasken har farget av
  • Få tilbakemelding på om sminken ser OK ut
  • Sjekke om små barn har utslett, hvis de har feber
  • Finne ut hva som er i flasker, bokser, poser etc.
  • Beskrive bilder, for eksempel fotografier (egne foto, takkekort, …)

Flere typer kameraer kan kobles til øyetelefonen: dokumentkamera, fastmontert kamera og evt. trådløse kameraer. Med trådløs teknologi kan man også tenke seg at blinde kan få hjelp til å finne gjenstander, sjekke om uteområdet ser ryddig ut med mer. Eksisterende teknologibegrensninger og muligheter skal avklares i forprosjektet.

Forskning og tilgjengelig teknologi

De første rundene med diskusjoner og ideutvikling rundt øyetelefonen tyder på at dette kan være et nyttig hjelpemiddel. Mer grunndige brukertester og behovsutredninger må gjennomføres for å avklare teknologiske muligheter og begrensninger. For et varig tilbud om en øyetelefon-tjeneste må det etableres et sentralisert tilbud, og det må utvikles hensiktsmessig bruker- og operatørutstyr.

Sentralisert øyetelefontjeneste

For å oppnå et fleksibelt og stabilt tilbud om lesehjelp og annen synshjelp må det etableres en sentralisert tjeneste. En løsning, som virker svært aktuell, kan være å knytte et slik tilbud til den eksisterende teksttelefon-tjenesten for hørselshemmede.

Hørselshemmede har i betydelig grad erstattet bruk av telefon med SMS, e-post og internett-tjenester. Teksttelefon-tjenesten som oversetter mellom tekst- og taletelefon har derfor fått ledig kapasitet. Med andre ord kan øyetelefonen sannsynligvis bli en ny tjeneste, organisert inn under teksttelefon-tjenesten. Som nevnt over tilstås sterkt synshemmede inntil 30 timer med lesehjelp pr. måned. Disse midlene, og evt. statlige overføringer, vil sansynligvis kunne finansiere øyetelefonen.

Andre modeller vil evt. også bli utredet som del av forprosjektet.

Terminalutstyr

Det må utvikles spesielle terminaler for øyetelefonen, både for brukerne og for operatørene i formidlingssentralene. Tjenesten må ha en svært lav terskel mht. teknologimestring på brukersiden. Operatørene i sentralen kan læres opp, slik at de kan beherske nødvendig funksjonalitet. Operatørene skal for eksempel styre kameraet på brukersiden. Teknologien som behøves (telefoni, ISDN, videokamera, videokodek, m.m.) eksisterer, og hovedoppgaven blir å sette sammen disse komponentene til en brukervennlig terminal tilpasset blinde og andre mennesker med et lesehandikap.

Brukerterminaler

Et viktig brukerkrav er at terminalen i hjemmet består av en enkelt enhet med et videokamera og belysning montert slik at man enkelt kan plassere dokumenter eller ting på en flate. En ramme som lett kan føles av blinde skal avgrense flaten. Terminalen bør ha en enkel betjeningsknapp som utfører flere funksjoner på en gang. Når knappen trykkes ned slås nummeret til formidlingssentralen (forutprogramert) samtidig som den innebygde belysningen og videokameraet slås på. Den verbale kommunikasjonen mellom bruker og oppleser bør valgfritt kunne være lavvttalende (over telefonrør eller headset) eller høyttalende (over høyttaler) slik at brukeren kan ha hendene frie til å legge, snu eller rette opp dokumenter eller gjenstander på platen.

Noen brukere kan ha behov for mer avansert utstyr, for eksempel flere kameraer. Personer med en egen lesehjelp bør videre kunne ringe valgfrie nummer (til lesehjelpen og til sentralene).

I forprosjektet vil det sannsynligvis ikke la seg gjøre å konstruere den enkle terminalen. For å få testet utstyr vil det derfor være hensiktsmessig å bruke synshemmede med høyere teknisk kompetanse enn det som skal være nødvendig i et permanent system. Vi tror at det skal la seg gjøre å sette sammen egnet utstyr for testing basert på standardkomponenter.

Operatørterminaler

Oppleseren må ha en terminal med en stor bildeskjerm og høy oppløsning for å kunne se bildet fra videokameraet hos brukeren. Videre skal operatøren ha et headsett (hodetelefon og mikrofon) for verbal kommunikasjon og for å ha hendene frie for å betjene ulike kontroller. Disse bør samles på et panel slik at oppleseren lett skal kunne regulere videokameraets fokus (for å få skarpest mulig bilde), regulere videokameraets zoominnstilling (for å endre bildeutsnittet), stille bildeskjermens kontrast og lyshet (for bedre å kunne se tekst og ting med lav kontrast), og stille belysningens styrke og retning (f.eks. slukke eller dempe lys på ene siden for å få et bedre relieffbilde av gjenstander med lav kontrast.

Signalering vil være én-veis video (kodet), toveis telefoni, og én-veis signalering til brukerterminalen fra oppleseren. Dette vil fint kunne gå på en ISDN-linje, men nå trolig også på en vanlig PTSN-linje av god kvalitet.

Del på Facebook Del på Twitter Del på e-post