Fremme i Khaling

4. april

Frokoststopp på det utsøkte hotallet Snø og gjørme gjorde ikke akkurat veien bedre På fjellpasset 3800 moh var det dessverre tåkete Skogen viste seg fra en dramatisk side i tåken I det fjerne skimtes en foss og veien Uendelig landskap Ikke de breieste veiene En kjent veimerke i Bhutan hvor den går i 11 sløyfer nedover dalsiden Og her møtte vi ei jente som var på joggetur etter kvegene sine Løva passer kanskje på at brua ikke raser ut atter en gang? En av få bensinstasjoner langs veien Og her mekker de biler! Velkomst langs veien i Khaling med bål og god servering


Se og hør et videoklipp fra denne delen av turen

Det har blitt seint på natt når jeg skriver dette. Dagens "blogg" blir derfor ikke så lang.

Også i dag startet turen kl. 06.00 (tja, kanskje noen minutter seinere). Det ble en lang og slitsom dag, og jeg er veldig glad for at vi ikke skal kjøre bil i morra.

Veien

For å forstå hvordan veien her er må den kjøres. Absolutt langs hele ruten jobber det veiarbeidere. Til tross for iherdig innsats er det mer enn nok utfordringer: store steiner som ikke har blitt fjernet (fordi de er for store til å flyttes), ras det ikke er ryddet opp etter osv. I dagens grisevær er det nesten uforståelig hvordan mennesker kan jobbe på veien under så primitive forhold. Arbeiderne bor i små skur, de jobber primært med muskelkraft og lønnen er ca. 100 kr. dagen. Bhutaneserne jobber vanligvis ikke på veien. Arbeiderne kommer fra Nepal og India.

For oss som ikke er vant til det er det verste likevel at det ofte er stupbratt ned på den ene siden. Og "stupet" begynner på veikanten som på ingen måte er utstyrt med autovern. I beste fall ligger det noen små, hvite steiner på kanten som en markering.

Humper, svinger, opp og ned har jeg vel alt skrevet om. Men i dag var 12 timer og litt til i baksetet på en bil med to andre voksne i aller drøyeste laget. Med den veien er det umulig å sove, er man heldig kan man nok duppe litt, men et smell i bilen eller en bråbrems vekker deg fort.

Snø

I dag vokna vi til et ganske intenst regnvær. Det roet seg etter hvert, men etter at vi hadde kjørt en stund begynte det å snø. Snøen la seg først ikke, men etter hvert gjorde den det, og det ble nesten som å kjøre i et norsk skogslandskap. Tåka var tjukk, så vi hadde ikke mye sikt. På turens høyeste punkt (ca. 3800 m) lå snøen også på bakken. Det var kanskje 10 cm, og med slitne sommerdekk var det ikke snakk om å kjøre fort.

Reidun sa at hun aldri hadde sett så mye snø i Bhutan.

Matspalten

Jeg skal ikke skrive om mat hver dag, men må beskrive dagens meny likevel.

Første stopp var frokost. Vi fant et lite spisested og gikk inn. Det var iskaldt der, men det kan virke som om folk er mer vant til kalle hus her. Det var akkurat tent opp i en ovn, men det ble ikke lunt før vi dro i alle fall. Maten var terningkast 1, eller sagt med ord: dårligste måltid hittil. Det var en slags suppe. I suppa var det beinrester (som ble lagt i suppeskålen) og noen melterninger. Dette gir ikke mye smak, og derfor var suppa krydret rikelig med chili, koriander, ... Tja, jeg vet ikke hva det var i den: suppa var bare kruttsterk og uspennende. Alle beinrestene gjorde det enda mindre dellikat.

Måltid nr. to, lunsj, var i dzongen Mengar. Tror ikke det trengs beskrivelse av måltidet, det var nokså liknende de vi har fått. En forskjell var det likevel. Maten brant i munnen. Kanskje turens nest dårligste mat.

Da vi nærmet oss Kharling sto kjentfolk på veikanten. De hadde tent bål og serverte kaffe og kaker. Det var både varmt og trivelig. Så fikk vi smake momo. Det er en slags pannekake som er ganske liten. Den er fyllt med grønnsaker og litt krydder. Det smakte himmelsk! Særlig Are og Morten fallt for retten og spiste veldig godt!

Vi slo følge med møtekommiteen inn til Kharling. Der var det duket til velkomstfest. Maten var tradisjonell, men vi hadde jo alt spist oss mette:-).

Overnatting i Khaling

Reidun og Einar sover på landsbyens hotell. Vet ikke hvordan dette er, men standarden er ikke høy.

Are og jeg sover på blindeskolen. Vi er selvsagt litt konfortable, men denne standarden er i dårligste laget for å trives. Sengetøyet er ikke reint, og dyne og pute mangler trekk. Heldigvis har vi begge med lakenpose. Toalettet er av den indiske typen. Det betyr at det kun er en sprekk i gulvet. For en som er blind (dvs. meg, Morten) og utrent er det umulig å treffe hullet når det skal urineres. Møkk skal ned i det samme hullet. Det føles grisete og ekkelt for en som ikke er vant til det. Vasken på toalettet er også møkkete. Det er kun kaldt vann.

Alt er slitt her. Med mye muskelkraft, og jeg mener mye, fikk jeg lukket døra til rommet. Nå kan ingen komme inn i alle fall.

OK, jeg får sove. I morra starter jobbingen. For meg blir det godt å ha noe annet å tenke på, for standarden her er dårlig. Hovedgrunnen er nok at jeg ikke helt har kontroll på hva som er møkkete, men f.eks. sengetøy er lite trivelig å ta over seg når det lukter av andre folk og heller ikke ser reint ut.

Del på Facebook Del på Twitter Del på e-post